En spennende ” skomakergate”

Bitten Gulliksen kom med denne historien i 2004 og den omhandler Kongensgate 37 i etterkrigsårene.

I Kongensgate 37 drev min far snekkerverksted, slik som hans far også hadde gjort. Da min far vokste opp som et av ti barn var jo alle guttene med i fabrikken. Da jeg vokste opp var det min far Robert Nilsen som hadde overtatt gården, og siden jeg var jente ble jeg tilskuer til all aktiviteten i fabrikken. Ved 0700 tiden om morgenen gikk min far og låste opp for de ansatte. Det var alltid etpar læresvenner, ellers var det voksne ansvarlige snekkere. Den første som kom på jobben måtte sette på maskinene, de ble alle drevet med ”reimer” fra en stor motor. Når reimene kom i gang steg lyden etter hvert og alle maskinene, sagene i alle størrelser var klare til bruk.

Læreguttene dro til Skorge med drakjerrene for å hente materialer. Skorge hadde da trelasthandelen sin der hvor Stuertskolen kom senere, det sto en liten tømmerhytte der som var kontor. Læregutten dro da kjerren sin over ”Tomta” der ”hestekjerrrene” kom for å levere melk til meieriet, bussene som sto på holdeplassen og ventet på turen sin, ”lut-Jørgensen” som stillte seg opp for å selge lut og reker. Og alle bøndene som skulle selge grønsakene sine. Tjomsland, Sagaas, Jenny Simonsen og Haakon Havnås, alle butikkene begynte å åpne dørene sine.

Tilbake til fabrikken gikk læregutten forbi Askerød, barberforretningen der herrene gikk for å bli barbert og få en prat. Fiskematbutikken overfor Askerød begynte sin produksjon av deilige fiskekaker. Sykkelbutikken Nilsen-Johansen åpnet også. Hasles skomakerbutikk hadde døren åpen, og koselige Hasle sto der med lærforklet sitt. Enda lenger oppe hadde Solheim sitt dreieverksted, så var det glassmester Johansen og barnevognfabrikken Røsbeck.

Da læregutten var kommet tilbake med materialene ble de høvlet og saget i første etasje i fabrikken. Så ble de satt sammen til møbler eller dører og vinduer og trapper i annen etasje. Der sto alltid en stor limkjele og kokte på en lav ovn midt i rommet. Der var det en lun og hyggelig atmosfære, der kunne man prate, det var ikke så mye støy der. Opp en trapp leiet Alfred Bjørvik lokalene. Det var jo et malerfirma. Liv og røre i gården! Da jeg vokste opp var det spennende å kikke over gjerde mot stallen til Hans Botten. Der satt ”hestekarene” og pratet og hygget seg.

Under krigen hadde vi gris som alle andre, den het Petter, og ble slaktet når det var kjøtt nok på den! Den ble fortært til en sang, diktet spesielt for Petter. Prestegården var jo rett opp i gaten, der var det verdens beste epletre... Og i gården til Sørhaug var det verdens beste gråpæretre - så vi barn hadde det spennende og morsomt.

Bitten.

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Hold deg oppdatert på hva som skjer i Bakgården og på Rukla. Vi sender ut nyhetsbrev ca. 1 gang i uken.

Finn oss på facebook